Et filmteam tar tak i historien til Håvard Melnæs og smekker døra igjen foran nesa på ham.
Slik starter fiksjonen, og filmen, om askimingen Håvard Melnæs’ karriere i kjendisblekka Folk Flest, og det er duket for et av de virkelig store presse-etiske temaene i nyere pressehistorie.
Melnæs blir litt motvillig nødt til å slippe taket i stoffet sitt, for at filmen skal kunne leve sitt eget liv. Her har forfatter og tidligere filmkonsulent Erlend Loe gjort en utmerket jobb med å skrelle bort mye av Melnæs’ argumentasjon fra boka og gå rett til kjernen i problemstillingen: Det fiktive kjendisbladets praksis med å betale seg til enhver form for informasjon uten noen som helst presseetisk debatt. Stilmessig er filmen holdt i tette utsnitt, det gir den et dokumentarisk preg som kler historien godt.
Det er den unge journalistens forhold til den kommende kronprinsesse Mette-Marits far Sven O. Høiby som står i sentrum for dette dramaet.
Og selv om Røise gestalter historiens hyggeligste Melnæs, så blir dette filmen til Ingar Helge Gimle og Sven O. Skuespiller Gimle har tatt av 15 kilo og lagt til 20 år for å fylle rollen som kronprinsens svigerfar. En ypperlig rolletolking, der vi bak den selvutnevnte riksklovnen får se en sliten, eldre mann som egentlig bare vil det beste for datteren sin. Slik sett blir det det fraværende forholdet mellom far og datter som står for de mest rørende episodene i filmen.
Scenene mellom Melnæs og Høiby treffer selvfølgelig også godt, at ukebladet rått utnytter en mann som tydeligvis lar seg kjøpe for en lunken CB. I den grad ukebladet sier at de handler for å beskytte Høiby, dreier det seg mer om å beskytte salgstallene.
Et ytterst delikat og interessant spørsmål, i alle fall for oss som jobber i pressen; det som blir spennende nå er å se hvordan publikum tar imot filmen. Den har potensial til å bli mer populær enn boka, den er mer helstøpt som verk. Kjendiser som spiller seg selv og driver gjøn med Folk Flest gir både morsomme og kyniske scener.
Og til dem som lurer: Askim er selvfølgelig med, både som bakteppe og som etisk korrektiv. Håvard Melnæs selv deltar i filmen som fortellerstemme. Filmen hadde tjent på å la den gjensmekkede døra representere starten på fiksjonen en gang for alle, fortellegrepet virker påklistret ettersom den etiske debatten også kommer opp i Melnæs’ samtaler med en trimmende kollega fra Dagbladet. Og ikke minst en ivrig og interessert mamma-stemme fra Askim som fortløpende orienterer seg om sønnens karriere:
«Håvard, skal du ikke begynne å se deg om etter noe annet?»
