«Spor i vann» er blitt et minnesmerke over de menn, og ikke minst kvinner, som levde sitt strevsomme liv ved elva. I går gikk premieren av det historiske friluftsspillet vel av stabelen.
Spillet starter med en hyllest til Glomma, som svinger seg så smektende i starten, og ender med en kaskade av en foss ved Sarpsborg. Elva som har båret millioner av tømmerstokker på sin rygg.
Tilskuerne i det nye amfiet på Nes lensemuseum er vitne til en dugnad på museet. Alle har stilt i tidsriktige kostymer for å lage en film om livet ved lensene. Her er det gjort en god jobb med å finne kostymer som skal dekke et tidsspenn på nesten 200 år. Kameraet kan rulle, og de historiske tablåene glir over i hverandre.
Til dugnaden dukker det også opp en amerikansk turist, han er på søken etter noe dugnadsfolket ikke helt får tak i. I tillegg løper to guttunger rundt og stiller spørsmål om historiske fakta.
Slik veves nåtiden inn i fortiden og fakta inn i fortelling. I starten er å frykte at det hele blir for fragmentarisk, at det er vanskelig å holde rede på alle trådene som legges ut.
Men slik går det ikke, dramaet nærmer seg starten 1900-tallet, og nåtiden trekker seg tilbake. Vi skjønner at turisten er på jakt etter sin bestemor, Anna, og får høre hennes historie. Hva var det som gjorde at hun forlot Skiptvet på jakt etter et bedre liv i et fremmed land?
Når vi vet at Nes Lenseteater har hatt slagregn hele uka, sitter det imponerende allerede på generalprøven. Engasjementet og innlevelsen stiger i hele ensemblet etter hvert som stykket skrider fram, og både unge og gamle utfolder seg på scenen med kraft og tilstedeværelse. For eksempel Svein Mathis Aamodt som streikelederen fra 1853, Hans Petter Nordby. Eller Gyda Skjelle Vister som en foretaksom liten Anna som lurer en ågermann.
Ros til Gudmund Groven for god bruk av musikken, både den nyskrevne og den historiske. Ros også til Kristin Lyhmann for å ha gitt kvinnene en bred plass i skuespillet. Også deres liv var preget av lange arbeidsdager og harde akkorder. Teatergruppen har også greid å ta landskapet ved Nes i bruk på en fantastisk måte. Det virkelig vakre med denne historien, som kler å folde seg sakte ut, er at elvebredden og elva selv trer inn i historien på en sugende og varlig måte der elvebåtene glir stille forbi.
Og grepet med å dra nåtiden inn får sin helt egne betydning i den stemningsfulle sluttscenen, en seremoni til ære for alle fortidens Annaer som forlot landet fordi det var bedre et annet sted – og alle dagens Annaer som kommer hit fordi det er bedre her.
Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av generalprøven.
