Forholdet mellom inntekter og utgifter er en utfordring for et kulturhus, i
Tanzania som i Askim. I Afrika kommer i tillegg døden.
Kjetil Haugbro er snart tilbake på Geiteberg kulturbruk i Hobøl. Mens Tasuba Theatre i Bagamoyo har ramadan-pause har Haugbro noen uker hjemme – til mer op-pussing av kulturbruket her til lands.
Etter pausen er han tilbake på plass for å avvikle den 29. kunst- og kulturfestivalen i Bagamoyo, som finner sted 27. september til 2. oktober.
Det var i mars i fjor at Haugbro tok med seg familien, barna Sigurd og Eira og kona Guri Holt, og la ferden til Øst-Afrika.
– Det har vært en helt enestående opplevelse, sier Haugbro.
Møtet med folket, naturen, kulturen og kunsten i Øst-Afrika har gjort det siste året til en kjempeopplevelse.
Kulturhuset Haugbro har hatt ansvaret for ligger i tilknytning til kunsthøyskolen i Bagamoyo, Tasuba. Skolen ble etablert av tidligere president Julius Nyerere for å ta vare på den tanzanianske kulturen. Hit kommer studenter fra hele Øst-Afrika, og også noen fra Europa, for å studere musikk, dans, drama og bildekunst.
Da Haugbro kom ned hit, sto det nybygde kulturhuset kompetansemessig helt på bar bakke, men med fem ansatte fra høyskolen.
– Selve huset er finansiert av svenske bistandsmidler, mens norske bistandsordninger skulle sette huset i drift.
Tasuba har i mange år hatt en utvekslingsavtale med kulturskolen og Universitetet i Stavanger. Mens Haugbro og to norske lærere har vært i Afrika, har to tanzanianske dansere arbeidet i Stavanger.
Å få i gang et kulturprogram i det nybygde huset bød straks på utfordringer.
– Jeg kom ikke så langt som jeg hadde trodd med engelsk, og vi måtte prøve å lære oss swahili, forteller han.
Noe annet familien straks måtte prøve å forholde seg til var at ting tar mye lengre tid i Tanzania enn i Norge.
– Tanzania er et av verdens fattigste land. Selv om det er et fredelig land uten sult i sin alminnelighet, så er infrastrukturen skjør. Det er veier, men de er dårlige. De har strøm, men ofte strømbrudd. Som arrangør står man ofte overfor en lang rekke ting som kan gå galt, sier Haugbro, før han begynner å fortelle om hvordan en konsert kan forløpe.
– Først går strømmen. Så går du bort for å starte generatoren, bare for å oppdage at dieselen er blitt tynnet ut med vann slik at generatoren stopper. Så prøver du å ringe en servicemann, og mobilbatteriet går tomt. Når du endelig får kontakt med servicemannen, er han dratt nordover for å begrave en tante, og kan bli borte i mange dager.
Haugbro rister på hodet. Slikt er ikke lett for en europeer å forholde seg til. På den andre siden er det ikke en afrikaner som blir rasende for at en konsert blir avlyst. Og alle står parat til å jobbe når som helst for å løse en slik krise.
– Om du ringer lørdag klokken 20.30 er det ikke noe problem, smiler kulturhussjefen.
Da Haugbro reiste ned til Bagamoyo, var ett av målene å komme med et tilbud om tanzaniansk kultur til turistene.
– Uheldigvis førte finanskrisen til en stor nedgang i turismen i Tanzania. Men det er i ferd med å endre seg, forteller han.
Uansett er det en stor gruppe hjelpearbeidere i landet, som kan betale tredobbel pris for billettene, 30 kroner. Dette kalles mzungu-price, og mzungu betyr europeer.
– Vi pleier å betale ganske godt for et band, 1.000 kroner. Til tross for det er det vanskelig å få det til å gå rundt, det er utrolig sammenfallende utfordringer i Askim og i Bagamoyo. Det er teknisk, økonomisk og publikumsmessig de samme problemstillingene å ta tak i.
Det som selvfølgelig er lettere i Askim, er at man ikke behøver å være redd for at strømmen skal gå.
– Døden er en annen utfordring. Langt flere dør i Tanzania, og folk slipper det de har i hendene og reiser i begravelser, sier Haugbro.
– Er det noen forventninger du hadde som ikke er blitt innfridd?
– Ja, vi har ikke kommet så langt som vi hadde håpet, og vi har måttet justere planene flere ganger. Vi har også hatt problemer med å samle oss om en felles strategi som er realistisk. Det tror jeg kommer av mer gjennomgripende kommunikasjonsproblemer. Det virker som de ansatte har en overdreven respekt for meg og ikke helt kommer fram med hva de egentlig synes og mener, sier Haugbro.
Men til tross for noen fremdriftsproblemer, kulturhuset har etablert seg med afrikansk film på torsdag, diskotek på fredag og live konsert på lørdag.
– Selv om få har tv og det bare fins tre kinoer i landet så må vi stå på for å trekke folk. Hvis du må jobbe en hel dag for å tjene 10 kroner så er det ikke sikkert at du prioriterer konsert, sier Haugbro.
Og om det kan by på utfordringer å fylle salen, så gir de mangfoldige musikktradisjonene i landet ikke noen problemer med å fylle scenen.
– Vi har alt fra afrofusion til mer tradisjonell musikk. Tanzania har 120 forskjellige stammer som har sine helt egne uttrykk, enstemt, flerstemt, med og uten trommer. Eller med bare trommer.
Oppholdet kommer også til å resultere i en plate.
– Jeg samarbeider med musikklærer og jazzpianist Idar Hauge fra Stavanger om en innspilling av norsk og tanzaniansk musikk. Blant annet er musikken på Zanzibar, taarab, representert. Platen heter «Africana Junction» og skal komme i 2011.
Alt i alt et meget begivenhetsrikt år for familien Haugbro fra Tomter.
– Vi kjøpte en stor bil og har fått reist masse rundt i Mosambik, Malawi og Tanzania. Vi har vært mye på safari, og vi har vært på Zanzibar og dykka og kosa oss, forteller Haugbro, som har kunnet telle opp 30 besøkende fra Indre Østfold når oppholdet i Tanzania lakker mot slutten.
– Og hva skal du gjøre når du kommer hjem?
– Jeg vet egentlig ikke. Til å begynne med har jeg kanskje nok med å få i gang et mer permanent kulturtilbud her på Geiteberg. Vi tenker både teater, musikk og selskapslokaler.
– Hva med en festival?
Kjetil Haugbro slår latterdøra på vid vegg.
– Ja, som om ikke Norge hadde nok festivaler ...
