Fem timer hver natt kriger May Anita Klein seg gjennom avisruta i Hærland.
Tåka har for første gang i vinter senket seg over Indre Østfold. I hus og hytter ligger folk flest og sover. Ikke avisbudene. Etter midnatt er det plutselig en liten maurtue av mennesker på droppstedene. En ny natt skal fylles av brøytekanter, snøkledde veier, trykksverte og ensomhet. På vei fra postkasse til postkasse lusker de seg fram i ly av mørket på krokete veier i vårt langstrakte distrikt.
Det har vært en tøff vinter for nattarbeiderne. May Anita Klein fra Degernes er en av dem som sørger for at avisen din aller helst ligger på bordet til morgenens første kaffekopp. Det har hun gjort hver natt seks netter i uka i over tre år.
– Det er klart det er ensomt her ute i mørket, men jeg trives med det. Jeg har funnet mine steder jeg setter pris på langs ruten. Jeg er blitt så utrolig glad i ruta mi, smiler Klein.
Nå kjører ikke budene bare med Smaalenenes Avis lenger. Det er Aftenposten, Dagens Næringsliv, Nationen, Finansavisen, Dagsavisen, Vårt Land, tidsskrifter og magasiner.
– Med Posten, VG og Dagbladet nå så har vi alt .., sier et bud og gliser: – Jeg er stolt av jobben jeg gjør. jeg husker jeg måtte gi opp fem kasser i fjor vinter på grunn av snøen, men ellers er jeg veldig sta og gir alt for å nå alle hver natt. Uansett vær, sier Klein.
Bilen fylles med hundrevis av aviser. I bagasjen har Klein snøskuffe og tau. Det har kommet godt med i vinter. Hun har både titt og ofte tatt en tur utenfor veien og blitt stående fast.
– Ehhh. Jo, jeg har stått fast både her og der. I snøfonner, brøytekant og andre feller. Enkelte steder har veien føyka igjen og blitt borte. En natt måka jeg i to timer bare for å finne igjen bilen midt inne i snøhaugen. Det er et par hull etter meg bortover langs grusveiene her. Jeg traff en brøytekant også. Alt ble bare helt hvitt. Og jeg har sett et tre eller to i hvitøyet. Jeg tror jeg skal skaffe meg en vinsj, ler hun og putter avisen ned i postkassen.
– Ååå, det er mange av disse stedene som er så koselige. Se her. Nå kommer det to hester. De hilser jeg på hver natt, smiler hun.
I vinter har hun skiftet motor to ganger. Det tar på bilen denne jobben. Selv takler hun det flott.
– Jeg har blitt vant til å jobbe natt, men det er ikke alltid like lett å få sove om dagen. Det blir gjerne en liten høneblund i veikanten når ruta er ferdig kjørt. Jeg liker meg for meg sjøl om natta. Hilser på noen elger som er veldig nærgående ute på småveiene og en og annen som venter på avisa si. Og jeg har blitt kjent med mange med traktor som har hjulpet meg i vinter, forteller hun og feier videre.
Natten er ennå ung.
